Det råder pionerånd på Madeira. De unge velger å bli, entreprenør tester ideene sine uavhengig av om det handler om rask og STABILT internett eller om å surfe inn i fremtiden. Til en viss grad kan mye planlegges, men det er fortsatt naturen som har KRAFT her på øya. 

Vi går ned for landing, og det føles absolutt litt skummelt. Cristiano Ronaldo Den internasjonale lufthavnen, som er flyplassen her på Madeira, er kjent for å være utfordrende. Derfor har piloten som nå skal lande flyet vårt gjennomgått spesialtrening. Det har mye å gjøre med vinden og det faktum at rullebanen, som riktignok har blitt forlenget et par ganger siden den ble innviet i 1964, er kort. Den siste forlengelsen er bygget over vannet og er arkitektonisk veldig interessant. Vel, det går bra. Vi er på vei ned. Det er bekmørkt og byens lys glitrer og lokker. 

Da Madeira ble oppdaget av portugiserne i 1419, tok utviklingen av øya fart raskt. Øya ble befolket, levadaer, en form for vannkanaler hvor rent vann fra fjellene ble brakt gjennom, ble bygget, og begge sukkerrør og bananer ble plantet. Funchal ble havnebyen der handelsskip på vei over Atlanterhavet til Amerika kunne stoppe for å fylle opp lagrene. Ni år senere, på ordre fra Henrik Sjøfareren, ble det plantet vinranker på øya. Disse druene ble til Madeira-vin, en vin som skulle sette Madeira på verdens vinkart og samtidig bidra til øyas økonomi. 

Selv i dag spiller historien sin rolle i Funchal, en by der gårsdagen møter i dag og fremtiden tar form. De fleste som reiser til Madeira velger å bo i Funchal, det gjør vi også. Vi sjekker inn på Hotel Eden Mar, jeg rekker å se ut på balkongen og legger merke til at jeg har fått et rom oppe blant palmetrærne. Jeg lar balkongdøren stå på gløtt, slår av klimaanlegget og sovner til lyden av bølgene som ruller inn. Klisjevarsling om den, men det var akkurat det det var. 

Funchal, fennikel og sterk kaffe 
Etter frokost er det tid for en guidet tur i Funchal, hvor rundt 120 000 av øyas 254 000 innbyggere bor. Tempoet er rolig selv om det er mange av oss som rusler rundt. Markedsboder, butikker og uteserveringer. Her finner du Sé-katedralen, som ble bygget på slutten av 1400-tallet, og er en av de eldste bevarte bygningene i byen. Vi går inn, buene, de hvite veggene, altertavlen, alt gjemt under det berømte sedertretaket – som faktisk sies å være det vakreste i hele landet.  

Solen har kommet frem, og det er tid for en kopp kaffe. Kaffen er sterk, og vi tar hver vår slurk. Pastell de Nata, som er et typisk portugisisk bakverk. Klimaet her på øya er mildt hele året, men det endrer seg raskt. Vinden kommer inn, skyene også, og så plutselig er solen ute igjen. Det er derfor viktig å gripe øyeblikket, og å ha ”klær for all slags vær”. I Funchal er det mye å se og gjøre, planlegg noen stopp, museer, shopping og markedet. Ikke gå glipp av å ta en spasertur forbi det som går under navnet ”Malt dørprosjekt”, et område som er blitt omgjort til et utendørsgalleri i den gamle, tidligere nedslitte delen av byen. Det hele startet i 2010 da kunstnere ble invitert til å sette sitt preg på dørene langs Santa Maria-gaten, og området rundt. I dag finnes det omtrent 200 malte dører.  

Det er på tide å se Funchal fra toppen, så vi drar til taubanen for å gå opp til Monte, 550 meter over havet. Her oppe finner vi Monte Palace tropiske hage, et sted også med sin historie. Her er grøntområder og planter i fokus. En ønskebrønn, en orientalsk hage, skulpturer og referanser til både Egypt og Japan finner du her. Funchal har fått navnet sitt fra det portugisiske ordet for fennikel ”funcho” som vokste rikelig her, men vi ser ingen i dag.  

Skyene har trukket inn, det har begynt å regne. Vi velger å gå der vegetasjonen er litt tettere. Dessverre går vi glipp av å kjøre akebrett nedover fjellet denne gangen. Det er en slags treslede med sjåfør, og alle jeg snakker med, inkludert faren min, som har vært med, anbefaler turen på det sterkeste. Turen, som er 3200 meter lang, tar omtrent femten minutter, og jeg må nå sette turen på listen over grunner til å komme tilbake.  

Historien i glasset 
Vi tar taubanen ned til Funchal, og går inn i en av de mange Poncha-barene som nå har åpnet i nærheten av havnen. Guiden vår, Rodolfo Dias, forteller oss at dette er favorittdrinken hans både hjemme med familien og når han går ut med vennene sine: 

– Fiskerponchaen er favoritten min, det er originalen. 

Ingrediensene i denne er lokal rom, sitronsaft og honning. Sterk som bare det! Det finnes også litt turistvennlige versjoner som inkluderer appelsin-, pasjonsfrukt- og mangosaft. Den andre drikken som oppsto herfra er Madeira-vin, en delikat vin med høyt alkoholinnhold og lang holdbarhet. Begge disse drikkene ble tatt med ut på havet, poncha for vitamin C, og Madeira-vin ble eksportert. Vinen var populær og eksklusiv, å skåle med Madeira var noe spesielt, og det var også vinen som ble skålet for 4. juli 1776 da den amerikanske uavhengighetserklæringen ble vedtatt. Mye senere. I 1949, Winston Churchillå besøke øya, og skal ha sagt: 
 – Madeira-vin er ... som å drikke historie i flytende form. 

Firehjulsdrift er aktivert 
Vi lar drinken stå der, spiser middag og forbereder oss på å oppdage øya dagen etter. Madeira er en vulkansk øy, 801 kvadratmeter stor, hvis vi sammenligner overflaten med Gotland er den bare en fjerdedel av dette. Landskapet er dramatisk, og det høyeste punktet er Pico Ruivo, 1 861 meter over havet. Vi opplever grøntområdet på flere nivåer, en tydelig forskjell er tregrensen. En jeep med firehjulstrekk fra selskapet Green Devil er booket for dagen. Dette er slik at vi kan komme oss rundt, og fremfor alt både opp og ned utenfor det vanlige veinettet. Vi drar nordover. Å reise rundt på øya har blitt enklere med årene. 

 – I dag er det rundt 150 tunneler og 135 broer, noe som gjør det mye enklere å komme seg rundt, forteller sjåføren vår for dagen. 

Først er turen så spennende, men vi svinger av. Det føles som om vi er på vei til noens hus. Vi har tatt av taket, solen skinner, vi kjører opp en bratt bakke og inn i skogen. Vi må holde fast. Plutselig ligger et tre på den andre siden av veien. Vi må snu. Og selv om sjåføren vår har sterke meninger om det meste, klarer han ikke helt å kontrollere naturen. Det er vanvittig grønt og frodig her. For eksempel, her massevis av bananer, fire forskjellige varianter vokser her. Det er imidlertid litt trist at EU har endret standarden for hvor store bananer skal være – så Madeira får ikke lov til å eksportere bananene sine – de er for små… Om de er gode er en helt annen historie. Noe som også er tydelig her, er at forskjellige ting vokser i ulik høyde. Og over eukalyptusskogene, vel, der vokser det nesten ikke i det hele tatt.  

Solen skinner, vinden blåser 
Vi når kysten på nordsiden av øya og går ut av bilen i Porto da Cruz. Utsikten er storslått, havet er mektig, fjellene også. Solen skinner, vinden uler. Jeg kunne ha blitt her lenge. Men vi får også tid til å kjøre forbi Santana og se på den eventyrlige trekantede hus med stråtak. Husene er opprinnelig fra 1500-tallet, men godt vedlikeholdt og renovert. Mange av oss som er ute på tur i dag møtes her. Det er mange severdigheter og opplevelser, vi stopper også ved et romdestilleri og en surfeskole, går ut på en glassbro med utsikt over havet før det er tid for lunsj på en restaurant på Quinta do Furão. Utsikten er også fantastisk her, og vi har tid til å nyte den en god stund ettersom maten tar tid. 

Tanken nå er at vi skal avslutte dagen vår i stor høyde, oppe på Pico do Areeiro, 1818 meter over havet. Hvis alt hadde gått som planlagt, ville det ikke ha vært mer enn noen få kilometer med fottur til toppen, og ut fra det jeg forstår ut fra bildene jeg har sett, en fantastisk opplevelse. Men været vil noe annet. Lyden av regnet som spretter på plasttaket på jeepen har blitt høyere og høyere. Vi ankommer parkeringsplassen og innser at dette er så langt vi kommer. Tilbake på hotellet varmer vi oss opp i boblebadet og svømmer noen lengder. Jeg føler at jeg har begynt å forstå Madeira litt bedre, og har begynt å forstå at opplevelsene her ikke kan forhastes.  

Laurisilva, unik natur 
Madeira er en mektig øy, og de siste årene har øya blitt populær blant en yngre målgruppe som søker utfordringer kombinert med naturopplevelser. Fotturer langs en levada, en vannkanal oppe i fjellene, er en av disse opplevelsene, og det vi skal gjøre i dag. Det er for tiden 1435 levadaer, hvorav omtrent 100 er spesielt godt egnet for fotturer, og her snakker vi egentlig om fotturer i alle forskjellige vanskelighetsgrader. Noen enkle, andre utfordrende. Akkurat nå venter åtte forskjellige levadaer på å bli UNESCO-merket. Vi skal ta en titt på en av disse. 

Omtrent 27 000 kvadratmeter av øya er en nasjonalpark, og her er det igjen et område på 15 000 kvadratmeter. Laurisilva, en unik urskog med en like unik flora og fauna. Her finnes biologisk mangfold, inkludert virkelig gamle trær, noen antas å være over 800 år gamle.  

Vi ankommer inngangen til en levada som starter i en tunnel, går gjennom et fjell og kommer ut i dalen på den andre siden. Planen vår var å gå gjennom, men det har regnet så mye at det ikke er mulig. Med gummistøvler kanskje. I stedet tar vi en kort tur langs en liten del av en levada. Det blir litt av en prøvetur. Elementene er der, kanalen, det rislende vannet, fossene.  

Levada-vandring og vinsmaking 
En ny dag og et nytt forsøk. Vi er nå på den andre siden av dalen, og vi er i ferd med å sette i gang. Dette er akkurat så vakkert som jeg forestilte meg. Stien vi går langs er omgitt av vegetasjon. Og når solen skinner gjennom, er det helt magisk. Turen vår er enkel, men det er mange som søker utfordringer. Vi hører et helikopter, kanskje noen ser øya ovenfra, kanskje noen har blitt skadet. En sterk anbefaling er å gå tur med en fjellguide for å være på den sikre siden.  
 
Vi drar opp til et relativt nyåpnet Barbusano vingård å smake på vin og spise lunsj. Det er ikke akkurat lett å finne. Ambisjonsnivået er høyt, og det samme er lysten til å eksperimentere, de har ikke helt funnet ut hvilken vin som skal sette sitt preg her ennå. Men å smake på vin og bestille husets spesialitet, et stort Espetada-spyd i et glasshus omgitt av vinmarker, er en magisk opplevelse. Dette er en del av den moderne Madeira som nå er i ferd med å vokse frem. 

På vår siste dag tar vi en båttur for å se hvaler og delfiner. Vi har valgt en strålende dag, og det vil ta litt tid. Men der ute litt lenger unna svømmer de. Vi sirkler en stund, ser og går så videre. Det er flere båter ute, og ingen båter blir liggende lenger enn 20 minutter, dette er for ikke å forstyrre for mye. Gang på gang stopper vi, vi ser flere, forskjellige arter, de dykker ned, de kommer opp. 

Med en elbil inn i fremtiden 
Dagens andre aktivitet er at vi skal ut og kjøre elbil med et selskap som heter Spinach Tour. Det er plass til to, og du må bare velge hvilken tur bilen skal guide deg på. Vi velger å dra til Câmara de Lobos der Churchill bodde da han var på besøk. Vi parkerer, ser oss rundt og innser at det var en interessant måte å besøke på. Kanskje har vi smakt på fremtidens turisme, der teknologi er en del av opplevelsen. Teknologien og et godt internett er uansett noe som har tiltrukket seg en gruppe digitale nomader til øya. Her kan de nå jobbe eksternt i kombinasjon med å være nær naturen: havet og fjellene. I dag velger også mange yngre mennesker å bli værende på øya. De snakker om tryggheten, troen på fremtiden, naturen selvfølgelig, men også om fellesskapet.