Det som en gang rommet korn, rommer i dag kunst i verdensklasse. I Kristiansand havn har en gammel silo blitt et av samtidens mest omtalte museer. Følg med REISE på en visning av Kunstsilo, der vi ser opp i de monumentale siloene, nyter samlingene og den aktuelle Munch-utstillingen.

KRISTIANSAND, SOM LIGGER I Sørlandet, Norges sydligste del, er en populær sommerby, og nå også stedet for verdens vakreste museum – noe som lokker til besøk året rundt. Når vi lander, gjør vi det i motvind.
Propellflyet svever fritt en stund før vi lander. Vinden er bitende, og selv om temperaturen bare er minus tre, viser værappen på mobilen min: ”føles som minus 20”. Så kanskje er det likevel ikke nettopp vinteren som er
sesong her. Vårt mål er å besøke Kunstsilo og delta på vernissagen av Edvard Munchs portrettutstilling, en utstilling som i fjor vår ble vist på National Portrait Gallery i London. Men først venter en omvisning av selve museet Kunstsilo, som ligger på Odden halvøy – i direkte tilknytning til byens kulturelle sentrum og nabo til Kilden teater- og konserthus. Den opprinnelige kornsiloen stod ferdig i 1935.

UTSTILLINGER PÅ KUNSTSILO
Den permanente åpningsutstillingen, Passions of the North, viser omkring 600 verk som spenner over
maling, skulptur og fotografi. Utstillingen Edvard Munch – portrett varer til 10. mai.
www.kunstsilo.no

Dens formål var å sikre lagringen av importerte korn. På denne tiden var Kristiansand en viktig importhavn for korn fra blant annet USA, Argentina og Russland. Den nye siloen hadde 15 celler og kunne lagre opptil rundt 15 000 tonn korn – og ble en sentral del av landets matforsyning. Ansvarlig arkitekt var Arne Korsmo, kjent som en fremtredende representant for norsk funksjonalisme. Han var sterkt inspirert av modernismens ideer og av arkitekter som Le Corbusier, der det sentrale idealet var samspillet mellom form og
funksjon.

– Det var nettopp funksjonalismen og dens ideal som gjorde at mange fremtredende arkitekter på denne tiden tok fatt på industribygg. Det var prestisje å bli spurt, forteller vår guide da vi har kommet inn. Vi står nederst og ser opp på de nå tomme cellene. En film projiseres på veggen, der vises hvordan siloen tok form. De sylindriske cellene vokste frem, og bygningen ble både avskallet og skulpturell. Betong for innholdets skyld. Samtidige kritikere beskrev den som en slags ”gresk tempel i moderne tid”, der proporsjoner og enkelhet skapte en uventet skjønnhet i en industribygning. Siloen bestod opprinnelig av 15 sylindriske celler, som senere ble utvidet til 30, der kornet ble lagret. Betongen ble støpt med såkalt glidformteknikk, noe som gjorde konstruksjonen uvanlig sterk og sammenhengende. Allerede i 1939 ble bygget belønnet med den prestisjetunge arkitekturprisen Houens fonds diplom. Året etter marsjerte de tyske styrkene inn og tok kontroll over byen. I mer enn 70 år ble anlegget brukt til kornhåndtering før virksomheten opphørte i 2008. Deretter sto bygget lenge tomt og truet av riving. I 2006 bestemte Kristiansand kommune at siloen skulle bevares og få en ny funksjon som kulturinstitusjon – en beslutning som kom til å forandre hele området rundt havnen.
Ombyggingen til kunstmuseum ble et internasjonalt anerkjent prosjekt. I en arkitektkonkurranse med 101 forslag ble de vinnende kontorene Mestres Wåge Arquitectes og MX_SI Architectural Studio valgt ut. Deres visjon var å bevare siloens unike formspråk, samtidig som den industrielle strukturen ble åpnet opp til et nytt, skulpturelt rom for kunst.

Under ombyggnaden ble deler av de massive betongcellene fjernet. Over 350 tonn betongen fjernet, og i dag er tempelfølelsen tydelig også på innsiden. Å se opp i disse cellene i dag er magisk. Med Tangen-samlingen – verdens største samling av nordisk modernisme – finnes det alltid verk å vise. I tillegg kommer internasjonale vandringsutstillinger, konserter, foredrag og kreative arrangementer – alt med ambisjonen om å utvikle det moderne museets rolle som en åpen og levende kulturarena. Akkurat nå er det utstillingen Edvard Munch – portretter som lokker oss hit. Vi tar spiraltrappen opp for en forhåndsvisning sammen med Alison Smith, som har vært med på å kuratere utstillingen. Hun var også ansvarlig for utstillingen i London. Her får vi nå i fire rom følge Munchs kunstnerisk reise gjennom personene han portretterte. Fra søsteren i sin hvite kjole ved gjerdet, til venner, kolleger og meséner, videre til de rike i den intellektuelle borgerklassen, musene og andre karakterfulle personer. Skriket finnes ikke her, og Alison Smith forklarer hvorfor:
– Vi har valgt å fokusere på personene han portretterte. På den måten forteller vi en annen historie. Det er bare å være enig. Følelsene får vi uansett. Fra de trevende strekene, til arbeidet med skygger i mer moderate formater, videre
til de større maleriene der penselstrøkene er raske og tydelige. Det går også an å lese hvilke modeller han foretrakk – og ikke. Her er portrettet av Ernest Thiel som han ble så sint over at han smalt penselen i
dukene og aldri helt ferdig.

Stilen hans var inte alltid den som efterfrågades, og for eksempel Strindberg var ikke i det hele tatt fornøyd med portrettet sitt. Han mente at han ble fremstilt for enkelt. Grafiske blad og blyanttegninger finnes også her. Linjene vever seg inn i hverandre – strek for strek, strå for strå. Jeg liker oppsettet, og følelsen er helt annerledes enn den du får om du besøker Munchmuseet i Oslo. Den kunne gjerne fått henge her lenge om jeg hadde fått bestemme. Det er imidlertid slik at kunstverkene er utlånte, og derfor begrenses også tiden de kan unnværes. Men jeg liker virkelig denne versjonen av utstillingen, sier Alison Smith før hun går videre for å snakke med den norske TV-kanalen NRK. Vernissagen er velbesøkt. Billettene er utsolgt. Det lokale publikummet er stort, og Munch får ta plass. Vi avslutter med et glass crémant oppe i baren Panoram. Her bys vi på en fantastisk utsikt, som oppsummerer hva Kunstsilo er i dag – et kulturtempel der historien sitter igjen i cellene – men der
blikket rettes stadig fremover.

OM PRIX VERSAILLES
Siden 2015 har Prix Versailles blitt presentert årlig i samarbeid med UNESCO, og den hyller verdens fremste samtidige byggeprosjekter. Prisene belønner innovasjon, kreativitet, respekt for lokal kulturarv og økologisk og sosial bærekraft, der hvert prosjekts miljømessige, sosiale og kulturelle innvirkning blir vurdert som en helhet.